Den Femte Friheten

Det europeiske fellesmarkedet har lenge nytt godt av sine fire friheter. Varer, tjenester, arbeidskraft og kapital har flytt fritt mellom medlemmer av EØS. Ved implementering av Datalagringsdirektivet er den femte friheten - fri utveksling av informasjon - i ferd med å bli en realitet.

Det er en naturlig prosess i en økonomisk og politisk union som EU å harmonisere lovverk på tvers av grenser for å få til slike friheter: Schengen er et eksempel; euro et annet. Målet er øke «interoperabiliteten» mellom medlemmer av unionen - å sy i sammen ulike systemer. Systemet EU vil harmonisere denne gangen er det sosiale. Dette muliggjøres med Datalagringsdirektivet som pålegger lagring av vår elektroniske trafikkdata (mobil, Internett, e-post, fasttelefon). Konsekvensen av innføring er nasjonale registre som kan brukes til å finne ut når, hvor, hvordan og mellom hvem kommunikasjon forekommer. Målet med innføring av dette direktivet er å bekjempe alvorlig kriminalitet. Tanken er at økt interoperabilitet på tvers av EU gir politiet et viktig hjelpemiddel, og oss større sikkerhet. Dette er vanskelig å argumentere imot, men det har en bekostning som må tas i betraktning. Fri utveksling av informasjon forringer tilliten i vårt Sosiale system. I en handel der frihet byttes mot sikkerhet må vi bestemme oss for om vi har råd til dette; om vi vil ha den femte friheten.

Sikkerhet gjennom teknologi

«Livet kan ikke delegeres!» Lewis Mumford sine ord fra en konferanse om demokrati i 1963 har samme styrke i dag. Selv om vi kan se for oss et perfekt sikkerhetssystem, må vi se igjennom dette idealet og godta at det er oss uperfekte som må bygge det. For et feilfritt system er ikke noe å frykte; det er et system med feil som utgjør trusselen. Feil, i systemsammenheng, er programmert urettferdighet i form av sosial profilering. Sosial profilering er nødvendig for at røde lamper skal blinke til rett tid. Dette er en kontinuerlig prosess som utviklingen av profilen «terrorist» vitner om. De som for noen tiår siden kjempet mot apartheid i Sør-Afrika og mot britene i Nord-Irland er i dag byttet ut, ikke bare med radikale muslimer, men også med anti-globaliseringsdemonstranter og miljøaktivister. At urettferdighet, til en viss grad, allerede er "programmert" var systematisk synliggjort av det danske politiet i København. Den urettferdigheten vi godtar at noen sosiale profiler må gjennomgå i dag, spesielt ved grenser i Europa, blir det vanskelig å argumentere imot når vi blir innlemmet i disse profilene.

I jakten på sikkerheten dette siste tiåret har vi ikke bare delegert ansvaret for våre individuelle liv til teknologien, vi er i ferd med å abdisere fra vår aktive rolle som forsvarer av fellesskapet. Dette gjør vi i god tro, men med tidens kritikkløse troskyldighet. Tiden forteller oss at trusselen er stor og at teknologi er løsningen. Miljødebatten er et offer for dette; Selvfølgelig kan vi forvente hjelp fra teknologiske fremskritt, men visst en tror en kan redde verden må en også godta at en kanskje har kapasitet til å ødelegge den. Etter et århundre med paralleller mellom den teknologiske utviklingen og vår økende kapasitet for massemord, er vi ikke bare berettiget til å utfordre eventuelle nye sikkerhetssystem, vi er forpliktet.

Sikkerhet gjennom demokrati

Det er bevisstheten vår til dette ansvarsforholdet, denne forpliktelsen, som ivaretar styrken i vår samfunnsform. Når demokratiets institusjoner nå kjøper felles sikkerhet med den individuelle frihetskapitalen som er opparbeidet i vårt sosiale system, reduseres denne bevisstheten - vi tar mindre ansvar. Dette er beskatning i det digitale velferdssamfunnet, der kroner og øre er byttet ut med personlig informasjon, og vår verdi i fellesskapet er målt i villigheten vår til å utlevere våre private liv.

På papiret ser denne handelen grei ut for mange: vi bytter litt individuell frihet mot felles sikkerhet. Selv om prinsippet fordømmer oss og sier at vi ikke fortjener noen av delene, blir handelen forsvart fra ulike hold. Dynamikken som styrer denne handelen virker enkel: en kjøper (staten) får dekket et behov (sikkerhet) ved hjelp av produktet (teknologi) til en selger (industri). Det ser ut som at så lenge vi kan demonstrere, først, at behovet er reelt, og så, at produktet er den rette løsningen, så er vi i borger-ansvarlig-havn. Behovet først: Er vi i fare? Joakim Hammerlins svært informerte bok «Terrorindustrien» gir et detaljert historisk og statistisk bilde av terrorfaren. Den viser ikke bare at faren er forsvinnende liten, men også at den ikke har økt i vår tid. Visst en aksepterer denne konklusjonen - at behovet ikke eksisterer - slipper vi å evaluere løsningen. Men en slik aksept flytter søkelyset til de som handler. Vi kan som vanlig gå ut ifra at motivasjonen til selgeren er profitt. Staten, kjøperen, har, som Jon-Wessel Aas sa i sitt innlegg da Stopp Datalagringsdirektivet ble stiftet, det i sin «natur» å «søke mot mest mulig kontroll med sine subjekter».

Det er lett å se hvordan trusselen om terror kan bli misbrukt i markedsføringen av behovet for sikkerhet når handelen tjener begge parter. Er det plass til vår demokratiske stemme i en handel der selgeren profitterer finansielt og kjøperen styrker sin politiske posisjon? En rapport utformet av Transnational Institute og StateWatch er ikke i tvil og konkluderer at prosessen som er i gang for å øke sikkerheten i EU er udemokratisk. Ambisjonen til EU er, i følge rapporten, først å fremst å utfordre USA i den nye, og sterkt voksende, sikkerhetsindustrien. For å få dette til er store midler frigjort til European Security Research Programme (ESRP). Tanken bak dette initiativet var å evaluere hvordan sikkerheten i EU kunne styrkes. Men med et stort flertall kommersielle aktører fra sikkerhetsindustrien er tanken allerede gravid med svar på hvordan sikkerheten i EU kan implemeteres. Økonomisk vinning er kanskje et argument i seg selv for å konkurrere globalt i en voksende industri, men dette blir på bekostning av vår private sfære - vårt Sosiale system. Rapporten, NeoConOpticon (pdf), oppsummerer som følger:

«Mens det demokratiske idealet setter staten til ansvar for folket, endrer overvåkningsbaserte metoder dette forholdet: og gjør at folket må stå til ansvar for staten.»

En teknokratisk frihet

Den femte friheten seiler under et falskt flagg som fordømmer personvernet med mottoet: «den som ikke har noe å skjule, har ingenting å frykte». Mottoet er sant. Ikke bare for politiet, men for oss som politiet er satt til å sikre. Det er bare kontinuerlige krav til regjeringen som gir oss tillit til kvaliteten på demokratiet vårt. Mottoet er vårt. Enerett til vold i en rettsstat kan ikke forsvares hvis mistanken blir permanent.

Det er også en deterministisk vind i den femte frihetens seil. På samme tid som alle kulerammene til sikkerhetsindustrien viser at frykt/sikkerhet er profitabelt, ser europeiske teknokrater ikke forskjell på hva som er teknologisk mulig og samfunnsmessig nødvendig. Kvaliteten på våre fremtidige liv holdes gissel av et simpelt kvantitativt regnestykke som i stor grad bare vurderer økonomiske og teknologiske faktorer. Det evige resultatet er økt overvåkning og kolonisering av vårt Sosiale system.